onkel albrekt

Ok, dette er litt sært, i det minste svært nerdete. I skrivende stund ligger jeg i sengen min og forfatter og publiserer denne posten med min egen mobiltelefon. Jeg var egentlig klar for å sove idet jeg fikk et ulidelig stort behov for å dele med verden at jeg hadde første sats i Bachs juleoratorium på hjernen og at min egen vitale puls, som jeg hørte i høyre øre fordi det lå mot hodeputen, ble duoler i forhold til den barokke tretakten og at dette artet seg til å bli et samspill jeg ikke kan si jeg har hørt maken til. Du og du, så gøy.


Dagens morsomhet
A: - Snakke heile tia.
B: - Kem du snakke me, du da? Snakke du me dæ sjøl, kanskje?
A: - Me mæ sjøl ja.
B: - Ja du får det svaret du vil da.
A, bekreftende: - Ja, da fårn det svaret en vil ha.
Siden jeg ikke fikk til å laste opp noe bilde med mobiltelefonen, får det bli med denne herlige samtalen mellom to forvirrede mennesker hvis daværende husrom ble eiet av Trondheim kommune.