Mer musikkfjas. Denne gang: oppveksten
Min musikalske oppvekst hva angår smak og estetikk er ikke noe jeg snakker om hver dag, det er kanskje heller ikke det man uten videre tar opp som tema, med mindre man synger i pyjamas på Samfundet. Etter nok en lekmannsosialantropologisk opplevelse på bussen, føler jeg likevel for å vie dette noen ord.
I skrivende stund hører jeg på intet mindre enn Rednex' hitparade av et album, platen med det sjarmerende og innbydende navnet Sex & Violins, platen med det sjarmerende og innbydende coverbildet av en som urinerer i en potte. Platen jeg i november 1995 byttet til meg mot den forseglede bursdagsgaven McMusic 11 fordi sistnevnte ikke så særlig bra ut; platen jeg anså som en virkelig høydare etter tidligere å ha hørt Cotton Eye Joe både på Absolute Music 12, i singelformat og på VTV; platen jeg sluttet å høre på en gang tidlig i 1996, omtrent da søsteren min kjøpte Wonderwall-singelen.
Ser man på Sex & Violins som en samling musikkstykker er det fare for at diskusjonen kan bli kortvarig, i hvert fall om man utelukker de kulturelle og sosiale aspektene ved en slik utgivelse. For å kunne tilnærme seg denne platen, må man kort og godt ha vært mellom ti og tyve år gammel i 1995. Jeg var elleve.
Tolv år senere har jeg blitt litt over dobbelt så gammel og i løpet av disse årene utviklet andre preferanser innen det komplekse universet kalt musikk. Og som jeg tidligere har nevnt i denne ganske blog; det er merkverdig hvor blind man er overfor musikk i førtenårene. Den utstrakte bruken av delay på flere av låtene, pistollydene som etter tonehøydeskiftene å dømme tydeligvis er styrt av et midikeyboard, samt det udediserte sitatet fra Rossinis overtüre fra William Tell i sistelåt Wild and Free. Alt dette, og mer til, overså jeg fullstendig for tolv år siden.
Det er kanskje ikke krevet at man skal gjøre slike observasjoner som elleveåring, men det er interessant å merke seg slike forskjeller i observasjonsevnen før og nå. Jeg lover deg; sett på en plate du hørte på da du var elleve år gammel, hev deg over de eventuelle flaue elementene og bli fascinert over alt du hører nå. Det er gøy. Samtidig skal det nevnes at du blir overrasket over hvor mye av musikken du faktisk husker, det er også gøy.
Så til sakens kjerne. For en gangs skyld reiste jeg i kveld med buss uten å ha musikk på ørene, og var på grunn av dette i stand til å høre ganske detaljerte lyder fra andre steder rundt meg. Rett etter Solsiden åpenbarte turens høydepunkt seg: dama i setet ved siden av hørte på en – ja, faktisk – remix av Old Pop in an Oak, Rednex' andre hit.
Jeg vil ikke pålegge andre min egen musikksmak, jeg vil heller ikke hindre andre i å høre på den musikken de vil, men jeg får lyst til å slå ut med armene, legge hodet bakover, zoome ut og oppover og la kameraet filme meg i regnet i denne amerikanske filmscenen, hvor jeg oppgitt og dramatisk roper "WHY?".
Dagens morsomhet
Rex tremendae majestatis
Qui salvandos, salvas gratis
Salva me, fons pietatis
I skrivende stund hører jeg på intet mindre enn Rednex' hitparade av et album, platen med det sjarmerende og innbydende navnet Sex & Violins, platen med det sjarmerende og innbydende coverbildet av en som urinerer i en potte. Platen jeg i november 1995 byttet til meg mot den forseglede bursdagsgaven McMusic 11 fordi sistnevnte ikke så særlig bra ut; platen jeg anså som en virkelig høydare etter tidligere å ha hørt Cotton Eye Joe både på Absolute Music 12, i singelformat og på VTV; platen jeg sluttet å høre på en gang tidlig i 1996, omtrent da søsteren min kjøpte Wonderwall-singelen.
Ser man på Sex & Violins som en samling musikkstykker er det fare for at diskusjonen kan bli kortvarig, i hvert fall om man utelukker de kulturelle og sosiale aspektene ved en slik utgivelse. For å kunne tilnærme seg denne platen, må man kort og godt ha vært mellom ti og tyve år gammel i 1995. Jeg var elleve.
Tolv år senere har jeg blitt litt over dobbelt så gammel og i løpet av disse årene utviklet andre preferanser innen det komplekse universet kalt musikk. Og som jeg tidligere har nevnt i denne ganske blog; det er merkverdig hvor blind man er overfor musikk i førtenårene. Den utstrakte bruken av delay på flere av låtene, pistollydene som etter tonehøydeskiftene å dømme tydeligvis er styrt av et midikeyboard, samt det udediserte sitatet fra Rossinis overtüre fra William Tell i sistelåt Wild and Free. Alt dette, og mer til, overså jeg fullstendig for tolv år siden.
Det er kanskje ikke krevet at man skal gjøre slike observasjoner som elleveåring, men det er interessant å merke seg slike forskjeller i observasjonsevnen før og nå. Jeg lover deg; sett på en plate du hørte på da du var elleve år gammel, hev deg over de eventuelle flaue elementene og bli fascinert over alt du hører nå. Det er gøy. Samtidig skal det nevnes at du blir overrasket over hvor mye av musikken du faktisk husker, det er også gøy.
Så til sakens kjerne. For en gangs skyld reiste jeg i kveld med buss uten å ha musikk på ørene, og var på grunn av dette i stand til å høre ganske detaljerte lyder fra andre steder rundt meg. Rett etter Solsiden åpenbarte turens høydepunkt seg: dama i setet ved siden av hørte på en – ja, faktisk – remix av Old Pop in an Oak, Rednex' andre hit.
Jeg vil ikke pålegge andre min egen musikksmak, jeg vil heller ikke hindre andre i å høre på den musikken de vil, men jeg får lyst til å slå ut med armene, legge hodet bakover, zoome ut og oppover og la kameraet filme meg i regnet i denne amerikanske filmscenen, hvor jeg oppgitt og dramatisk roper "WHY?".
Dagens morsomhet
Rex tremendae majestatis
Qui salvandos, salvas gratis
Salva me, fons pietatis
Comments