?

Log in

Forrige 10

6. Okt., 2009

bilde

Uffda

(Host.)

26. Sep., 2008

hvitt

Spiker, vinyl og klang

Skal man først bruke tiden ufornuftig, er det like greit å bruke den fornuftig. Og i dag fant jeg det fornuftig å bruke tre timer på å gå rundt i Oslo den by og lete etter vinyl. Etter et par jafs på diverse grunnskolecampus i loppemarkedsesongens oppstartsiver, sitter jeg her med et sammensatt stereoanlegg som kan spille vinylplater - med god lyd. Det kunne jeg ikke før. Men det kan jeg altså nå. Dette gjør meg glad. Og kjøpelysten. Her følger en vestlending i Oslos vinylbetraktninger.

Et hjørne jeg var innom som viser seg å være ursjappa ifølge en artikkel på Ballade, er Bjørn Ringstrøms antikvariat i Ullevålsveien, rett opp fra St. Olavs plass. Jeg kjøpte riktignok ikke noe her, men jeg fant blant annet denne juvelen i god behold:



Angrer nå på at jeg ikke tok bilde av baksiden også, den hadde nemlig flere små artikler om steder rundt Trondheim som Hans Rotmo hadde skrevet sanger om, samt en egen bolk nederst med instruksjoner for hvordan polkatrinnene skal føres. Et potensielt varp, erkjenner jeg nå.

I et hjørne i de pompøse lokalene hos Arild's Antikk & Bruktmarked i Pilestredet, fant jeg et lite bortgjemt og nedstøvet loft fullt av helt grusom popmusikk fra sytti- og åttitallet. Og i grusom forfatning. Men noen finurligheter fantes, og jeg kom hjem med litt Tsjaikovskij, litt Rakhmaninoff og et nokså fint eksemplar av Brahms' tyske rekviem. Det vil si, coveret var et nokså fint eksemplar av dette verket. Inni åpenbarte det seg en musikk som såvisst ikke hadde noe med Johannes Brahms å gjøre, annet enn at den falt innunder europeisk kunstmusikk. Teksten var slavisk og orkestrering og harmonisering hørtes hundre år yngre ut enn hva Johannes ville skrevet. Og etter at jeg satte på denne musikken jeg ikke visste hva var, har jeg lært følgende:

Romuald Twardowski ble født i Vilnius i 1930 og studerte komposisjon ved konservatoriet i denne byen fra 1952 til 1957, hvorpå han fortsatte med dette i Warszawa frem til 1960. Han blir så vidt jeg forstår regnet som en polsk komponist, og har skrevet en del sakral musikk for forskjellige besetninger, gjerne kammerorkester. Jeg må si jeg aldri har hørt om ham før, og jeg føler ikke jeg har tapt så fryktelig mye. Men jeg er ganske fornøyd med først å ha anslått stykkene til ha blitt skrevet mellom 1950 og 1980. En kjapp googling, og jeg får opplyst at Petite liturgie orthodoxe og Tre studi secondo Giotto, som de heter, er komponert i henholdsvis 1968 og 1966. Og det ble fryd i stua.



Denne platen er en sammensatt en, bestående av stykker skrevet av polakker. Jeg skjønner ikke helt poenget med den; sammensetningen Twardowski, en Tymitr Bornianski og et stykke av en "Anonim rosyjski XVII w." fremstår litt malplassert for en nordmann som ikke kan så mange slaviske vendinger. Og denne Anonim, er dette en anonym russer fra syttenhundretallet? Jeg tviler, men det er ikke godt å si. Korsatsen han har bidratt med er i hvert fall skrevet mange år senere.

Bare for å ha nevnt det tredje stedet, befant jeg meg plutselig et godt stykke oppi Markveien, nesten oppe ved Birkelunden. Har glemt hva det het, men det også lå på et hjørne og jeg fant et opptak av en Miles-konsert fra 1961. Ingen revolusjonære greier, for denne reutgivelsen fra 1989 var nok bare så vidt verdt sin femtilapp. Men flott musikk da, Miles kan man jo ikke få nok av.

Alt nerderi til side – vinyl er sjarmerende og gøy. Jeg gleder meg til Praha om et par uker.


Dagens morsomhet

Tiden leger som kjent alle sår, men i Geitmyrsveien har man lært å gå oralt til verks for å hjelpe den stakkars høyskolen.

4. Sep., 2008

hvitt

Kjempemange fjell og nesten ingen folk

Norge er så lite, det. Så fryktelig, fryktelig lite. Jeg har merket det før og jeg har sagt det enda flere ganger, men det er så fryktelig lite. En ny bølge av denne erkjennelsen kommer nå etter at jeg har flyttet studiested til Oslo. Og uten at jeg er så veldig kjent med miljøet her foreløpig, er det svært lett å se nettverkstrådene. Det jeg sikter til nå har utgangspunkt i musikk. Er man interessert i musikk i Norge og er i studentalder og bor i en av de tre største byene, blir landet fryktelig, fryktelig lite. Biiiiitte lite. Og jeg går ut fra at vi finner dette på andre områder òg, tipper det samme gjelder også for dem som er interessert i bilsport, kanopadling og teposesamling.

Jeg lar meg fascinere.

For øvrig har jeg vært flink på kjøttsiden denne uken, bare 400 gram fra mandag til torsdag.


Dagens morsomhet

Mesterrammeren har rammet Bergen også.

1. Sep., 2008

hvitt

Jeg, en kjøtteter

I dag er det mandag. For én uke siden, altså forrige mandag, begynte jeg å loggføre kjøttforbruket mitt. Kjøttlogg. Dette kom som et direkte resultat av at jeg noen dager tidligere hadde gjort noe så ut av denne verdenen fornuftig å gå på et informasjonsmøte for Framtiden i våre hender. Jeg er jo ikke særlig utagerende samfunnsengasjert, men jeg merker at det er et eller annet som trigger meg når jeg leser om alle måter det går an å bruke kloden feil på. Derfor troppet jeg opp i auditoriet på Blindern etter å ha sett plakaten dagen før hvor det sto at Steinar Lem skulle fortelle om forbruk og overforbruk. Og jeg skal ikke komme med noe referat her fra hans timelange monolog om tall som viste hvor skakkjørt denne jorden egentlig er og hvordan FrP er med på å skakkjøre enda mer, men jeg skal dvele litt ved det han sa om kjøttforbruk.

Ifølge Lem, som akkurat nå er både kilde og grunnlag for alt involvert i denne bloggposten, tåler jorden at hvert menneske spiser 30 kilo kjøtt årlig. Om dette gjaldt hvert menneske i Norge eller i verden har jeg glemt nå erkjenner jeg, og det er i grunnen en stor forskjell. Men faktisk ikke avgjørende for denne teksten. Poenget er at i Norge spiser vi et sted mellom 70 og 80 kilo kjøtt hver, hvert år. Og i USA er de helt latterlige, hva var det, et par hundre? Ikke ta dette for god fisk. Haha, fisk. Uansett, om disse 30 kiloene gjelder oss her på berget eller verden for øvrig, er likegyldig så lenge jeg er nordmann i Norge. Og nå vil jeg finne ut hvor nær jeg ligger gjennomsnittet. Her ser dere kalkulatoren min (klikk på den hvis nærsynthet):



Joda. Som vi ser spiser jeg kjøtt omtrent daglig, bortsett fra sist torsdag, som var laksedag, samt søndag, hvor det var raskere å lage middag uten. Det meste av kjøttet går altså ned som middagsmat og er overraskende ofte kylling. Forresten anbefaler jeg ikke tandoorikylling på Frederikke, altså det største Blindernkjøkkenet, da er det bedre med veggispasta eller pannetorsk. I tillegg spiser jeg også en masse kokt skinke. Og i en statistikk som dette vil det være lettere å føre opp hele pakken i stedet for en og en skive, derfor så mye om gangen. Ellers er calzonen på lørdag kun et overslag, eventuelt underslag, og jeg anbefaler heller ikke å spise denne melbomben.

Så kommer regnestykket. Hvis forrige uke var en gjennomsnittsuke, brukte jeg altså 1350 gram kjøtt. Ganget med 52 blir dette 70200 gram og jeg kan med rette kalle meg nordmann. For i dette regnestykket finnes ikke fårikål, pinnekjøtt, middagspølsene til potetball og ellers andre middager som vil rokke ved sluttresultatet.

Klima er hipt for tiden og her ser dere mitt bidrag til diskursen. Det er rart hvordan man tror mer på ting når man ser tall og statistikk. "Nei, jeg har et sunt forhold til kjøtt", tenker nok mange, men vi har tydeligvis ikke det. I hvert fall hvis jeg kan anta at jeg ikke representerer verstingene. Eller gjør jeg det?

Jeg vil egentlig bare få sagt noe jeg ofte tenker på selv og som jeg forhåpentligvis vil etterstrebe mer heretter – dette går til alle som har misforstått:

Man trenger ikke kjøtt i maten for å bli mett. Go veggis!


Dagens morsomhet

Apropos, på St. Hanshaugen får man kebaben stuet ned i brødet.

27. Aug., 2008

hvitt

Akademisk dagen derpå

Om gårsdagen var en studiemessig nedtur, har dagen i dag vært en eneste opptur, fra start til slutt, og jeg skriver vel dette egentlig kun som et svar på posten under.

Å starte dagen med en inspirerende forelesning klokka ni om mårran er noe jeg kan anbefale alle og enhver. Og å fortsette med å lete frem og lese en interessant, inspirerende og attpåtil pensumdekkende artikkel, er noe jeg også anbefaler. For å gjøre dagen enda bedre enn den allerede er i ferd med å bli, kan man legge igjen iPoden sin i notehyllen innerst i tredje etasje på UB slik at man kan bli fortvilet, for så å få den tilbake etter en koselig middag sammen med Marianne og Cecilie når man hører på telefonsvareren at resepsjonen har sagt ringt og sagt at den ligger der. Tusen takk til den som leverte den inn, vedkommende får herved en klem.

Mulig det henger litt første gang på rockekonsert-entusiasme over dette, og ifølge kvalitetsreformen skulle jo hver bidige skoledag være som denne, men som sagt ville jeg bare demonstrere kontrasten fra i går.


Dagens morsomhet

– det vil si uten dressing.

26. Aug., 2008

hvitt

Majorstuens mangfold

Jeg bor ikke lenger i Trondheim, jeg bor i Oslo.
Jeg studerer ikke lenger på Dragvoll, jeg studerer på Blindern.
Jeg synger ikke lenger i fire kor samtidig, jeg synger i ett om gangen.

Så sånn er det. Det er rart å gå fra topp til bunn i aktiviteter straks sommeren er over. En sommer som i og for seg har vært nokså innholdsrik. Per i dag har jeg ingen faste avtaler bortsett fra timeplanen på skolen, som i seg selv ikke er særlig kravstor på klokka. Her sitter jeg da, en tirsdagskveld i august, og lurer på hva jeg skal gjøre for å få mer energi. Den siste tidens variable energinivå har vært tidvis irriterende, jeg mistenker en sammenheng mellom lediggang og inspirasjon. Og jeg er litt redd for hvordan dette skal gå siden jeg nå er i ferd med å bli overlatt til meg selv på oppdrag fra Universitetet i Oslo, som sier jeg skal levere en masteravhandling om to år.

Bajs.

Derfor blogger man. Koker seg en kopp te fordi kaffe ikke egner seg etter ni om kvelden, og setter seg til rette og prøver å gjenoppta tidtrøyten som foregikk en gang for lenge siden.

Jeg bor for øvrig på Majorstuen, Majorstua blant alle. Faktisk bor jeg litt nedi bakken mot Frogner, og ser ikke annet enn biler jeg aldri kommer til å få råd til, bygårder jeg aldri kommer til å kunne kjøpe leiligheter i og mennesker jeg antakeligvis ikke kommer til å omgås heller. Neida, hva vet jeg. Men det er veldig hvitt her, ikke en eneste innvandrer å se. Jeg savner dem nesten litt, og blir glad hver gang jeg er på Grønland. I en slik bydel finner man mangfold fremfor rikdom, noe jeg ærlig innrømmer er mer appellerende. Ett element i dette mangfoldet er virksomhetsområdet til det o store skiltpolitiet, nemlig alle oppslag, og i en kjøttdisk i Tøyengata kunne jeg tidligere i august få kjøpe klassikeren lamme får i kål. Herlig.

Men også Majorstua stiller sterkt på denne fronten, og en butikk jeg var innom i dag ga meg et visittkort med følgende overskrift:

Dagens morsomhet

Garantien er meget tilfreds, men rammes i presens av mesteren, som på sin side er en dritgod rammer og skriver om det å ramme andre på sin selvtitulerende internettadresse. Klikk gjerne på bildet for å se alt.

8. Aug., 2008

hvitt

Nok en erkjennelse

Huffda.

13. Maj., 2008

hvitt

Martin er glad i kaker

Samtale i pausen under kveldens domkorøvelse:

Onkel Albrekt: "Det er rart hvordan småsur kaffe blir god med kake til."
Martin: "Ganske mye blir godt med kake til." (Martin tenker seg om, og kommer litt bastant frem til følgende konklusjon:) "Det vil si – kake er godt!"


Dagens morsomhet

Narvesens ansatte på Værnes misliker pent vær.

6. Maj., 2008

hvitt

Å dage

Det er vår. Det er herlig.

Men det som skjer i livet mitt for tiden har egentlig utelukkende med kor å gjøre. I dag kom jeg hjem fra øvingshelg i Drøbak med NUK, etter å ha sunget konsert med domkoret sist torsdag, som skjedde dagen etter at musikalske mennesker fra Samfundet satte opp Carmina Burana i Olavshallen. Flotte opplevelser, alle sammen. Og jammen har jeg ikke sunget foran folk i dag også, selv om det kun var snakk om to minutter. Dog iført smoking. Kommende torsdag skal visst kroppen stå i Olavs hall igjen, denne gang med kornotene fra Beethovens niende og hele TSO foran seg. Greit, det er bare en periode som er hektisk siden det er høysesong for korvirke med publikum, men jeg må uansett innrømme at det skal bli godt å bli ferdig med korhor i Trondheim, som jeg gjerne kaller det.

For den som oppdaterer seg på livet mitt kun gjennom denne ganske blog og verken gjennom det talte ord, eventuelle rykter eller blåfargede ansiktsbøker – det være seg tre, færre eller helt sikkert ingen – kan det jo nevnes at jeg flytter til Oslo i sommer. Buran skal bli Majorstua (av alle steder, hvilken selvmotsigelse), Dragvoll blir antakeligvis Blindern og arbeidsgiver blir noen andre enn dem det er nå. Jobb har jeg ikke ennå.

Blæh. Nok pjatt. La meg vise frem noen morsomme bilder i stedet, den siste tiden har nemlig vært et godt fiske hva angår skiltpolitiets virke. For skulle bloggen fylles av kjedelige beretninger om hva jeg har sunget i det siste, kan jeg trøste med mangt og meget på den visuelle siden. Mitt ønske er som kjent å dele med verden det synet faktisk ganske mange mennesker har på den språklige forurensningen som foregår på alle fortau, husvegger og opplagstavler omkring i vårt håpløse land.


Dagens morsomhet

Det ferskeste først. Dette bildet er faktisk tatt tidligere i kveld på vei til gjett hvor, og er vel kanskje grunnen til at jeg stakk pennespissen i blekkhuset akkurat nå. Uansett var det aldeles fornøyelig å oppdage hvordan tagging kan være legitimt i form av både bortvaskingsmuligheter og tematatikk i forhold til selvutfoldelse. En som tagger skribler gjerne sitt eget navn på flaten og har dette i hodet når han eller hun trykker på toppen av flaska. Her ser vi resultatet av en person som tydeligvis ikke tenkte på akkurat seg selv idet fingeren ble satt i aktivitet, med andre ord er vi på vei mot et mindre egosentrert samfunn. Jepp. Dessuten har jeg jo en fascinasjon for Volvo som nesten kan sammenlignes med barnetro – det har alltid bare vært der.



Dette bildet er jeg faktisk ganske fornøyd med selv, med tanke på hvilke farger en stakkars telefon greier å gjengi, samtidig som jeg synes støyen i gatebildet kommer godt frem. Du verden, her sitter jeg jammen og analyserer mitt eget bilde. Det er kanskje ikke så bra. Le heller av skrivefeilen. Eventuelt gråt.

10. Mar., 2008

hvitt

Møndag

I går, søndag: Oppe klokka halv sju, jobbet til tre, gjorde en Samfundetting fra fire, var på koroppvarming fra fem, sang korkonsert klokka åtte, gjorde ingenting fra ti, men var i seng klokka ett. Dumme meg.


Søndag. En snartur innom festningen på vei fra jobb til Samfundet.

I dag, mandag: Oppe klokka halv ni, store ambisjoner, dette var dagen hvor mange ting skulle bli gjort, spiste frokost, satt litt på soverommet, snakket litt i telefonen, sang litt kormusikk som skal synges i Ungarn lørdag, strøk to skjorter, hoi – der var klokka tre, så litt apatisk på at Jørgen lagde middag og snakket om hvor blakke alle i kollektivet er samtidig og hvor bra det er å være fattig student for da lager man bra mat ut av ingenting, så litt på MacGyver, hoi – der var klokka fire, bør lage middag selv, lagde middag, hoi – der var klokka halv seks, kaffetørst, lagde kaffe, hang opp bunadskjorta som skal brukes i Ungarn lørdag, forsøkte å skrive litt på en plateanmeldelse om en plate som ikke er særlig spennende, så litt på Simpsons, hoi – der var klokka åtte, fikset knappene til bunadskjorta som skal brukes i Ungarn lørdag, hoi – der ble det jammen litt blogging også. Gjett hvor jeg drar om to dager. Heldige meg.


Møndag. Jørgen kaller bildet Fattigmannskost.


Dagens morsomhet

Vi holder oss til Trondheim, vi holder oss til SiT og vi holder oss til Dragvoll. Her spares det på kru... krittet.

Badom pisj.


Forrige 10